Fisketypene

Røye
latinsk navn: Salvelinus alpinus

Utbredelse i Norge: Over hele landet opp til ca 1200 m.o.h.

Leveområde: I klare næringsfattige innsjøer som har vannmasser med kjølig vann hele året. I Nord-Norge eller i fjellet kan innsjøen gjerne være relativt grunn mens de lenger sør i landet gjerne er relativt dype med kaldt dypvann.

Størrelse: inntil 8 - 12 kilo, men røye på omkring 2-3 kilo regnes som veldig stor. Den røya som mange liker å fiske på isen, er ofte ikke større enn 100 - 200 gram. Det er også fin fisk!

Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Se teksten

Gytetid: september - november

Yngelen: Eggene klekkes i mars - april

Gyteplass: nesten alltid i innsjøen, men i enkelte tilfeller i elv. Graver gytegroper slik som ørret og laks. Helst gyter den på grus og steinbunn. Gyter på dyp fra ca 0,5 m til 10-15 m, men gyting ned til 100 meters dyp er kjent.

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: ørret, laks samt kanadarøye og bekkrøye der de er utsatt. I motsetning til ørret og laks som har mørke fargetegninger mot lys bakgrunn, har røya lyse fargetegninger mot mørk bakgrunn. Av de to artene kanadarøye og bekkerøye er det bekkerøya som lettest kan forekomme der det er røye. Bekkerøya har kraftigere hvite og svarte kanter på fremsiden av buk- og brystfinnene. Den er også mer marmorert enn vanlig røye.

UTBREDELSEN

Røye har lav trivselstemperatur sammenlignet med andre fiskearter i Norge. Utbredelsen avspeiler dette, og røya kalles ofte den nordlige landsdels fisk. Det er også den eneste fiskearten i ferskvann på bl.a. Svalbard og Bjørnøya. Der kalles den også ofte for spitsbergenlaks etter Spitsbergen på Svalbard. Allikevel finnes den nesten over hele landet og er således en av de mest utbredte artene i Norge. Det skyldes at røya var blant de første fiskeartene som vandret inn i norske vassdrag etter istiden for omkring 10.000 år siden. Siden røya tåler saltvann var den også i stand til å vandre inn langs hele kysten. Siden den raskt ble en populær matfisk for de menneskene som etter hvert bosatte seg i Norge, ble den i tillegg stadig satt ut i nye innsjøer.

DVERGRØYE OG STORRØYE

Ei røye i gytedrakt er blant de lettest gjenkjennelige fiskene vi har i Norge, med sin knallrøde buk og mørke, grønnlige rygg, men visste du at ei voksen røye som har nådd sin endelige størrelse kan veie fra 30 gram til 10-12 kilo? Dette skyldes at røye opptrer i flere forskjellige former. Ofte kalles de ulike formene for henholdsvis dvergrøye, normalrøye og sjørøye, avhengig av hvilken livshistorie de har. Alle disse formene kan leve i en og samme innsjø samtidig, og den ene formen kan gi opphav til begge de to andre.

Dvergrøye kalles den formen som bare blir 10 - 25 cm stor. Den er litt skral å se til, både kroppslig og fargemessig, sammenlignet med de to andre formene. Dvergrøya kjønnsmodnes tidlig sammenlignet med de to andre formene, ofte når den er bare to til tre år gammel. Føden består stort sett av ulike bunndyr som den finner i strandsonen i innsjøen.

I enkelte tilfeller hender det at røye først modnes som dvergrøye for siden å endre strategi og bli sjørøye. Dette er blant de mest avanserte livsstrategiene i den norske fiskefaunaen.

Normalrøye er den formen som vi vanligvis tenker på når vi snakker om røye. Denne formen er også den som kan bli størst. I de store innsjøene på Østlandet er det fanget slik røye på over 10 kilo. Dette er imidlertid langt over den vanlige størrelsen til denne formen. Normalrøya lever ofte mer i de frie vannmassene der den den første tiden lever av dyreplankton og insekter. Når den blir større kan den gå over på fiskeføde dersom det finnes tilgjengelig byttefisk (de må ikke være for store). Kjønnsmodnes gjør den når den er seks - sju år gammel.

Sjørøya vandrer, som navnet sier, en tur ut i saltvann, den er derfor anadrom. Dette gjør den fordi det er langt mer mat der enn oppe i innsjøen eller elva. Allikevel lever den først noen år kun i ferskvann til den er stor nok til å tåle saltvann (smoltifiserer) og til å slippe unna rovfisk i sjøen. Oppholdet i sjøen gjør at den vokser mye raskere enn de røyene som ble igjen i ferskvann.

Den er ikke så lenge ute i sjøen av gangen, kanskje bare 3 - 4 uker. Dette skyldes at den ikke tåler saltvann like godt som f.eks. laks. I motsetning til laksen må derfor de fleste sjørøyene ha flere sjøopphold, gjerne to - tre, før de blir kjønnsmodne. Da er fisken fem - ti år gammel. De fleste sjørøyene overlever gytingen og vil neste vår igjen vandre ut i sjøen for å spise seg feite.

Mens røye finnes over det meste av landet, er den livshistorien som gjør den til sjørøye begrenset til Nord-Norge sør til grensen mellom Nordland og Nord-Trøndelag. Sør for dette opptrer sjørøye kun sporadisk og ikke som stabil form.

Laks
latinsk navn: Salmo salar

Leveområde: I vassdrag der den kan vandre til og fra sjøen. Har krav til god vannkvalitet.

Størrelse: Smålaks; 1 - 3 kilo, mellomlaks; 3 - 6 kilo og storlaks; 6 kilo og større. Den største fanget i Norge er 36 kilo, men offisiell norgesrekord er 32,5 kilo. Smålaks har vært ett år i sjøen, mellomlaks i 2 år og storlaks har vært der i 3 - 4 år. I tillegg er det noen lakser som overlever gyting og som påfølgende vår på nytt vandrer ut i havet igjen for å spise seg enda større.

Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Først lever de om lag 3 år i elva, før de vandrer ut i havet og blir der i 1 - 3 år før de kommer tilbake for å gyte. I tillegg blir noen hanner kjønnsmodne når de er 10 - 20 cm lange. Da veier de bare noen få gram og kalles modne unger eller gyteparr. Disse småtassene sniker seg til å gyte med hunner når hun tror hun bare gyter sammen med en stor laks. De sniker seg inn under hunnen i det gytingen foregår, og skvetter melken sin over eggene.

Gytetid: Høsten (oktober - januar). Hunnen graver gytegroper.

Yngelen: Eggene klekkes seint på våren (april - mai). Ungene blir liggende i grusen til plommesekken nesten er oppbrukt før de kravler seg mot fritt vann.

Gyteplass: Relativt hurtigflytende vann over variert steinbunn.

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Ørret (sjøørret). Ørreten har flere prikker under sidelinja og på gjellelokket. Laksens halerot er mye slankere enn ørretens, dette gjør at du lett kan holde en laks etter halen noe du ikke like lett greier med en ørret.

I moderne tid har en annen type laks dukket opp i vassdragene i Norge.
Laks som er rømt fra oppdrettsanlegg, finner av og til veien til elva og denne har utseendemessige kjennetegn som er ulik villaksen.
Oppdrettslaks har ofte et annet utseende enn villaks fordi den har vokst opp under helt andre miljøforhold. Den ligner litt på ørret, med en mer klumpet kroppsform og flere svarte prikker.
Finnene er ofte korte, fortykkede og forkrøplede med enkelte sammenvokste finnestråler. Det er vanskelig å spile dem ut. Finnestrålene er ofte bølgete, i motsetning til villaks som har rette eller jevnt buete finnestråler.

Se illustrasjonen lenger ned.

1. Brystfinner: Kan ha alle defekter som er nevnt.
Ofte ulik form og størrelse på hver side av kroppen.

2. Ryggfinne: Ofte sterkt forkrøplet.

3. Halefinne: De ytterste finnestrålene avslitt, slik at finnespissene synes å være avkuttet eller avrundet. Fortykning i kanten er typisk.

4. Gatt og bukfinne: Ofte mindre utpregede skader enn på andre finner.

5. Gjellelokk: Gjellelokket dekker ofte ikke over bakkant av gjellene.

6. Snute: Kort og butt på grunn av slitasje, særlig overkjeven.

[Skisse: Fra Finnmarksvidda.no]

Ørret
latinsk navn: Salmo trutta

Leveområde: Innsjøer, elver, bekker og i saltvann langs kysten. Trives ikke når vanntemperaturen overstiger om lag 20 grader Celsius. Når temperaturen i vannet blir så høy, blir oksygennivået i vannet lavere enn ørreten setter pris på.

Størrelse: Oppimot 20 kilo i de store innsjøene der ørreten lever av annen fisk. Ellers er fisken stor når den er over 2 kilo. Sjøørret kan bli 10 - 12 kilo.

Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Vanlig alder er 5 - 7 år. Hannene modnes ett eller kanskje to år før hunnene. Blant sjøørret og innsjøørret er det ofte en del hanner som modnes tidlig og ved beskjeden størrelse (10 - 20 cm). Disse små hannene sniker seg under hunnen og gyter når hun prøver å gyte sammen med en stor hanne.

Gytetid: Om høsten. Varierer med temperaturregime i gytebekken. Hunnen graver gytegrop og begraver eggene for å beskytte dem.

Yngelen: Eggene klekkes tidlig om våren. Yngelen graver seg opp av grusen når plommesekken er oppbrukt. Når det skjer er avhengig av vanntemperaturen.

Gyteplass: Relativt hurtigflytende vann over variert steinbunn. I enkelte innsjøer gyter ørreten i stille vann.

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Laks. Laksens halerot er mye slankere enn ørretens, dette gjør at du lett kan holde en laks etter halen noe du ikke like lett greier med en ørret.

FINNES NESTEN OVERALT

Ørreten finnes nær sagt overalt i Norge, enten innvandret naturlig eller satt ut av mennesker. Den naturlige utbredelsen skyldes i hovedsak at den kan vandre i saltvann og at den i tillegg var blant de første artene som vandret inn etter istiden mens Norge fysisk lå lavere enn i dag. Ørreten er satt ut i de fleste fjellområdene våre, hovedsakelig fordi den alltid har vært en ettertraktet matfisk og fordi den er relativt lett å flytte på. At den finnes så mange steder er også et godt bevis på at det er en art med stor evne til å tilpasse seg nye miljøer.